Samme kveld som a-Ha trakk seg tilbake for godt(?) etter en verdig rekke avskjedskonserter i Oslos storstue, feiret deLillos sitt 25-års jubileum på Rockefeller, der de fremførte (og spilte inn) sin nye skive i sin helhet, før de pløyde gjennom en hitparade få andre kan matche i norsk musikk.

Den nye skiven ble altså fremført i sin helhet; vi fikk utdelt et tomt omslag da vi kom inn, og Lars Lillo-Stenberg anmodet oss innledningsvis høflig om at man ikke ropte altfor mye mellom sangene, og om man absolutt måtte gjøre rope noe, kunne man kanskje være snille nok til å ikke rope akkurat det samme mellom hver sang, OK? Tusen takk.

Konserten begynte klokken ni, etter ca en time med filmopptak fra 1987, 1999 og 2010, der man kunne observere overlegent praktfullt hockeyhår, Jørn Christensens stramme, svarte underbukser, bandets trommiser i full rotasjon (jeg mener vi så alle tre), og diverse hårfester som krøp bakover.

(Opptaket fra Samundet i 1987 var forøvrig et bevis på at det at musikken deres alltid låt mer muskuløst i konsertsammenheng enn på plate, iallfall før Kyrre Fritzner produserte Neste sommer. Dette fenomenet oppdaget jeg forøvrig på egen hånd i 1991 eller 1992, på min aller første deLillos-konsert – de turnerte for å promotere Varme mennesker, og det låt helt annerledes enn på plate. Det var en spennende kveld, med dresskledte karer og pønkere med hanekam i skjønn forening, og etter det var jeg frelst.)

Uansett. Opptaket gikk bra; Lars Lillo glemte teksten på et punkt, men hentet seg inn i neste vending. Utover det gikk alt som smurt; jeg ville nesten si over all forventning, men det er egentlig ikke sant. Dette er et band som ytterst sjelden gir dårlige konserter, og 25 års erfaring lyste igjennom her. Det var rett og slett blodstramt. Bandet besto forøvrig av de originale Lars-ene, med unge Lundevall tilbake på gitar, og Rune Lindstrøm på trommer, samt produsentene Jørn Christensen (Mercury Motors) og Kyrre Fritzer (The Rambelins) og et par andre.

Publikum var bra, jublet og klappet der de skulle, og oppførte seg generelt sivilisert (en fordel med å starte tidligere er at folk ikke rekker å drikke seg altfor dritings), og så var plutselig den nye platen et faktum. Etter det var det bare å vente på CDen skulle brennes – og for å få tiden til å gå, ble det selvfølgelig mer musikk.

deLillos med Ingrid Olava
Etter et par minutter med deLillos-tekster lest av kjente personligheter (egentlig en herre som het Alex, som var meget dyktig på etterlikninger. Yngve Hågensens fremføring av Tøff i pysjamas var kanskje høydepunktet) kom Lars på scenen igjen for å spørre om vi hadde lyst til å høre en deLillos-sang (Om du lurer, var svaret «JAAA!»), for så å presentere Ingrid Olava. Hun var gjest på låta Flink fra Huskeglemme, og koret og spilte piano på opera-konserten ifjor. Hun har i tillegg gitt ut en av årets beste skiver (The Guest), og jeg må innrømme at jeg håpet at hun skulle synge en av sine egne også, men måtte nøye meg med en riktig trivelig versjon av Fullstendig oppslukt av frykt, fremført med et stort smil og akkompagnert av nær overdøvende allsang.

Så sto plutselig Østein Paasche på scenen og smilte litt brydd da han ble møtt av et meget velvillig publikum og et taktfast «Paasche! Paasche! Paasche!» (Undertegnede forsøkte seg med «Paasche er bedre enn jul», men fikk ingen respons. Forøvrig var det kanskje like greit.) mens han justerte trommene. Deretter fulgte halvannen time med hits; deLillos er nå så inngrodd i eteren at de kunne ha spilt en time til, minst, og fortsatt hatt slagere igjen. Det er lett å ta deLillos for gitt, men selv om P3 i hovedsak er mer opptatt av tenåringer i for store klær og bleke, magre folk fra Brooklyn (kom dere ut av hagen min!, osv), virker det ikke som om deLillos har større problemer med å trekke inn nye fans. At de favner om alle, levnes vel liten tvil; et brustent hjerte gjør like vondt i alle aldre, og hvem har ikke stusset over evigheten mens de venter på at søvnen skal komme?

Forøvrig var det første gang fikk jeg ikke høre Suser avgårde på deLillos-konsert; kvelden ble istedenfor avsluttet med Flink, der Ingrid Olava selvfølgelig kom tilbake og sang.

Mye avhenger av publikum for å få opp stemningen det siste lille hakket, og alt klaffet her, men bandet og musikken må selvfølgelig stå for det viktigste. Etter en litt glissen konsert i februar, husker jeg at jeg stusset på om det gikk mot slutten for Frognermelankolikerne, men det viste seg å være et særdeles vitalt band som sto på scenen i går.

Så mens a-ha takket for seg for godt, nøyde deLillos seg heldigvis med å takke for denne gang, og godt var det det. Vinternatten hadde blitt så altfor, altfor mørk om så hadde vært tilfelle.