«First there was darkness. Then came the strangers. They were a race as old as time itself.»
En mann våkner i en ukjent leilighet. Han husker ingenting. En kvinne ligger død. Noen kommer. Dark City har falt litt mellom sprekkene i løpet av årene (meget ufortjent, i undertegnedes oppfatning), men heldigvis har den blitt holdt i live av en trofast tilhengerskare. Kombinasjonen av noir og science fiction var forsåvidt ikke ny; den hadde allerede blitt utforsket i den stadig mer bejublede Blade Runner, men der denne innlemmet fortid og fremtid for å forutsi nåtiden, kaster Dark City blikket tilbake til klassisk noir (tenk Malteserfalken) og låner både atmosfære og visuelle utrykk (i farger, riktignok).
Dark City starter som et krimdrama, men beveger seg kjapt i en helt annen retning. Sjangerleken kan av og til få det til å føles som om det som et sammensurium av flere filmer, men den er ikke direkte uoriginal heller. For eksempel leker den med spørsmålet om hva som er virkelig ett år før The Matrix tok verden med storm.
Uansett: Dark City er først og fremst en vakker film. Regissør Alex Proyas har både øye for detaljer og en forståelse for hvordan effekter bør brukes. I likhet med Guillermo del Toro, skaper han en helhet som føles organisk og ekte. Før Dark City var han kjent for voldseposet The Crow, men der de to møter hverandre i mørket, er Dark City langt mer optimistisk når det kommer til stykket.
Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert kaller dette for en favoritt, og skriver at Dark City er en av filmene som er en ren nytelse å bare oppleve. At den låner litt her og der spiller ingen rolle, og det har han jo helt rett i.
Director’s Cut-versjonen er forøvrig markert bedre enn kinoversjonen. Den omorganiserer og utvider flere scener og resultatet er at filmen flyter langt bedre. Man har også gjort en solid jobb med den nyeste Blu Ray-utgaven. Anbefales!