John Dee, 02.12.09
Det var en av de kveldene: Kulda stakk tårer ut av øyekroken og vinden skar rett til beinet. Jeg hutret og bannet til meg selv, men visste at at om litt ville sola bli levert meg og resten av publikum fra – av alle steder – Bergen. Frank Hammersland har fått mye ros av det norske kritikerkorps gjennom årene, og ble i en anmeldelse av sitt siste opus sammenlignet med Lennon/McCartney. Selv ville jeg heller peke i retning av Beach Boys; Særlig Popium-skivene er krydret med musikalske (og tekstmessige) referanser til sol og surfing. Ikke minst er låta California fra skiva Camp et skoleeksempel på solskinnspop så paradoksalt nok skrevet i den regntunge byen i vest.
John Dee var rundt halvfull da jeg kom inn; det var ingen jeg kjente der, så jeg stilte meg på hjørnet av baren og ventet. På Fjasboka hadde bandet meldt at de ville stå på scenen halv ti, men lot det bero en ekstra halvtime for å få inn de siste. Rutinerte konsertgjengere kom luskende inn fra kulda helt fram til oppstarten. Det var sant å si et mere slunkent oppmøte enn jeg hadde trodd; Dog mistenker man at en konsert i midten av uka i starten av julebordsesongen på årets til nå kaldeste natt kan også ha hatt litt med saken å gjøre.
Uansett: klokka ti slentret Pogo på scenen til noe forsiktig jubel. Hammersland så utover salen med et, om ikke motløst, så iallfall et skuffet blikk, før de gikk løs på Kill all the butterflies fra karrierehøjdaren Crash. Jeg må innrømme at det var litt lite trøkk i starten, og bandet tente ikke med en gang. Litt av ansvaret lå på publikum, men litt må på bandet også; Hammersland bommet på et av refrengene, og det låt direkte surt. En konsert er som kjent en gi-og-ta-situasjon, og det må være noe demotiverende når store deler av publikum velger å holde seg bak, eller til og med å sitte. «Det er plass her foran» forsøkte Hammersland, og noen av oss gikk litt nærmere, men rett foran scenen forble det slunkent. Men publikum var på gli.
Med Jennifer Peach, nok et høydepunkt fra Crash, gikk energinivået opp betraktelig; rockefoten manifesterte seg, og man kunne se kropper begynne å bevege seg i takt med rytmen før refrenget tok fullstendig over. Den nye annengitaristen og keyboardisten begynte på et punkt å danse bak keyboardet, halvironisk dårlige discotrinn som siktet seg inn på en electric slide med sprengt sikring. Det passet ikke helt, men det var heller ikke meningen. To låter senere grabbet han en kubjelle, og alt falt på plass. Etter låta ropte selvfølgelig noen «More cowbell» etsteds bakfra, Christopher Walken kanalisert på Bergens-engelsk, og publikum humret i kor.
Bandet var på oppadstigende kurve nå, og den herlige eimen av samspilthet og elektrisitet bredte om seg. Swoon blåste nesten dørene av hengslene, med Viggo Krügers gitar som brekkjern, muskuløs og seig. De nye låtene kom innimellom de gamle, og fra et livemessig ståsted låt de bra, om enn litt på siden; Det er som om Hammersland forsøkte å manifestere Pure, den tredje, mer «rocka» skiva, en pussig sak som forsåvidt ikke passer så godt inn i helheten, da han skrev de nye. Samtidig er det uanstrengt melodiøst, og fikk jevnt over bra respons. Den entusiastiske, om beherskete hoiingen ble stadig mer høylydt, og da Hammersland, henslengt over mikken, ropte «Hører ikke» med et stort glis, runger jubelen i salen såpass at selv den påtatt blasérte bandstjernen gliser bredt, i full visshet om at bandet nå har full kontroll.
Konserten var ferdig litt etter en time; Det føltes altfor snaut, men som de sier på engelsk: «Good things come in small packages». Ute lå byen fortsatt i barfrostens favntak, men en liten stund fikk man smake på sommeren.