Det er noen filmer som bare må oppleves. Du kan skrive å mye du vil om dem, men til syvende og sist kommer du ingen vei. The Fall er blant disse.
Filmen er en slags fabel lagt til 30-tallet. En lammet stuntmann (Lee Pace, Thranduil i Hobbiten) blir kjent med en liten pike på sykehuset, og de blir tilsynelatende venner. Han forteller jenta et eventyr, og vi får se eventyret utfolde seg i fantasien hennes. Det mørke vaker likevel stadig i bakgrunnen.
Manuset er ikke nevneverdig dypt ved første blikk, men det spiller liten rolle. Eventyret som fortelles er tross alt enkelt. Skuespillerne er dyktige, og klarer faktisk å både å gi liv til karakterene og gjøre seg bemerket i de spektakulære tablåene.
The Fall har blitt anklaget for å være pretensiøs, men jeg klarer ikke helt skjønne det – filmen er både ektefølt og unik. Den er også en usedvanlig vakker opplevelse, og må nytes på egne premisser. I likhet med regissør Tarsem Singh sin spillefilmdebut The Cell, inneholder The Fall en rekke spektakulære tablåer å la seg overvelde av. Men der The Cell ellers var en tynn affære, besitter The Fall et langt større hjerte.
The Fall tok flere år å filme, og er et rent lidenskapsprosjekt fra regissørens side; Singh skrapte sammen penger ved å jobbe på andre prosjekter og laget filmen stykkvis; en og en scene, jorda rundt. Den kan kanskje bli litt stillestående for noen, men om man vil ha en pause fra de vanlige actionfilmene, er The Fall absolutt verdt å skaffe seg på Blu-Ray.
Opprinnelig skrevet for magasinet Watt.