Julen kom med neste sommer

deLillos Rockefeller, 07.07.2013

På Rockefeller har deLillos akkurat spilt ferdig låta Uendelig trist, og idet Lars Lillo-Stenberg skal til å presentere neste sang, høres en stemme fra salen: «Beibi!» Stenberg snur seg i retningen stemmen kom fra og gliser. «Er det virkelig noen som ikke har fått med seg hva vi gjør i kveld?» Publikum humrer.

I år er det nemlig 20 år siden deLillos slapp Neste sommer, skiven som virkelig sendte bandet opp i stratosfæren. I 20 år har altså Kokken Tor sittet med det norske folk på vorspiel og hyttet med neven, og i 20 år har mang et brustent hjerte kjent et stikk når glemte minner viser seg å ikke være så glemte allikevel.

Det er grunn til å feire så god som noen, og deLillos har valgt å fremføre platen i sin helhet, for å begynne og slutte på denne langfredagen i Aarhus. Dessuten blir det liksom ikke jul før deLillos har spilt på Rockefeller. «Rockefeller er best, ikke sant?» spør Lars. «Jaaaa!» svarer publikum. «Vi har aldri spilt på Sentrum.» innrømmer han. «Det er ikke det samme.»

Bandet starter konserten midt i begynnelsen, for å si det slik: Livet er en liten dings fra debutplaten. Jeg kan ikke huske å ha hørt den på konsert før, men de har tross alt en samling sanger som gjør at de kunne spilt drøssevis av konserter uten å gjenta seg. De følger opp med en ny sang, som kan gli rett inn i produksjonen, og som forhåpentligvis vitner om en ny utgivelse. Fjorårets Vi er på vei, Vi kan’ke snu er blant det beste de har gjort, så jeg er spent på det som kommer.

Etter det slås en F-akkord, og bandet rekker ikke engang komme til den påfølgende B-akkorden før publikum brøler opp. Lars Fredrik Beckstrøm posisjonerer seg foran mikrofonen og maner: «Vannet frøys på bursdagen min…», og publikum synger med, henstilt til 1984, eller den tilsvarende kollektiv-perioden de fleste går gjennom i starten av livet.

Etter det snakker Lars Lillo-Stenberg litt om gangen han ble sittende fast i Danmark. Det var en langfredag. I Aarhus. Deretter følger Neste sommer i sin helhet, for et publikum som ganske sikkert kan både ordene og melodiene utenat.

I kveld er det til og med samme besetning som den første gangen; Larsene Lundevall, Beckstrøm og Lillo-Stenberg, med Øystein Paasche på trommer. Neste sommer-produsent Kyrre Fritzner kommer også på scenen og tar for seg diverse instrumenter. Selv om han for det meste holder seg som produsent, er mannen en drivende dyktig låtskriver: bare sjekk de to skivene The Rambelins ga ut på 90-tallet. Gitarist Truls Dahl kommer også på scenen.

Det finnes ikke et dårlig spor på platen; Neste sommer er en av de utgivelsene der sangene virkelig kommer som perler på en snor. Det er kanskje den mest tilgjengelige skiven de har gitt ut, men samtidig uten at de ofrer noe av særpreget. Det glir stadig over i allsang i salen, og de fleste smiler, selv om sangene ofte er såre i bunnen og angsten aldri langt unna. deLillos setter enkle ord på vanskelige følelser. Og nå som vi alle sammen er forskjellige, er vi kanskje litt likere enn vi tror.

Jeg er riktignok ikke så objektiv: deLillos har vært med meg siden tenårene, og jeg har gått på julekonsertene nesten uavbrutt siden 1991; den første gangen var det fri aldersgrense og salen besto av både dresskledde folk og blitzere med hanekam. (Blitzerne helte øl på oss fra andre etasje.) Da jeg forlover, siterte jeg Finnes det en kvinne i talen. (Svaret er forøvrig ja.)

Etter at Langfredag i Aarhus (lang) er ferdig, følger den nydelige Stum, og den rølpete Ut, som Lillo-Stenberg hevder «antagelig blir den siste låta». Det går heldigvis ikke publikum med på, og bandet kommer tilbake for å spille Suser avgårde alle mann, en av de fineste Oslo-sangene som er skrevet, før de avslutter med Hjernen er alene. Kanskje en underlig sang å sende publikum ut i vinternatten med, men vi vet jo alle at vi til syvende og sist er alene i hodene våre; en god grunn til holde være kjære litt tettere mens vi kan.

Uansett: Det ble jul i år også. Med Paasche på trommer.

(Neste sommer er forøvrig gitt ut på vinyl og kan kjøpes bl.a. på Big Dipper i Oslo. Hadde jeg hatt vinylspiller, hadde årets julegave til meg selv vært i boks.)

Anmeldelsen ble skrevet for magasinet Watt.