Abraham Lincoln: Vampire Hunter

Det er et deilig avbrekk med grådige og arrogante vampyrer som tar glede i å leke med maten sin, fremfor de følsomme emo-dottene som helst vil samle glansbilder og male tåneglene. Det er dessverre ikke nok til å redde Abraham Lincoln: Vampire Hunter fra det middelmådige.

Konseptet går ikke stort dypere enn tittelen: Abraham Lincoln var vampyrjeger på fritiden, og borgerkrigen var i like stor grad en krig mot vampyrene som et forsøk på å holde unionen sammen. Hovedbolken av filmen vies dog Lincolns fortid som student, beiler og vampyrjeger.

Absolutt artig, men utover tidvis skuffende CGI-effekter, er hovedproblemet at filmen ikke drar det langt nok. Den tar seg selv altfor alvorlig, og hadde paradoksalt vært morsommere om vi hadde sett mer av hverdagen. Et outrert konsept blir som oftest morsommere når det dagligdagse likestilles med galskapen. (Kroneksemplene er Shaun of the Dead og Hot Fuzz). Vi ser tilløp til dette i et par scener, og det er her filmens potensiale viser seg.

Regissør Timur Bekmambetov (Night Watch, Day Watch og Wanted) er forøvrig veldig glad i slow-motion; hvert eneste øksehogg og slag sakkes ned for å maksimere effekten. Dessverre er dette ikke bare slitsomt i lengden, men det ødelegger også 3D-opplevelsen til en viss grad: vi synes det ble endel rot i bildet når det virkelig dro til, og tidvis var det direkte vanskelig å følge med på hva som skjedde.

Lydmessig er det vanskelig å bedømme, da Colosseum 2 på sin beste dag ikke er i nærheten av den standarden vi og våre lesere forventer. Vi får se når Blu-rayen kommer.

Benjamin Walker (Flags of our fathers) er bra som Lincoln, og Rufus Sewell viser seg nok en gang mer overbevisende som bad guy enn førsteelsker. Lincolns kone spilles av Mary Elisabth Winstead (Scott Pilgrim og The Thing: Møkkaversjonen), og hans mystiske mentor av Dominic Cooper.

Abraham Lincoln: Vampire Hunter er en grei tidtrøyte, men skuffer fordi den kunne vært så mye bedre. Det er godt håndverk både foran og bak kamera, men filosofien «Hei, hadde det ikke vært kult om … ?» holder ikke i lengden. Det er ekstra synd når potensialet var såpass stort som her.

Karakter: 3 (til nød 4 i hjemmekino med pils og venner)

(Opprinnelig skrevet for magasinet Watt.)