Posted

John Dee, 02.12.09

Det var en av de kveldene: Kulda stakk tårer ut av øyekroken og vinden skar rett til beinet. Jeg hutret og bannet til meg selv, men visste at at om litt ville sola bli levert meg og resten av publikum fra – av alle steder – Bergen. Frank Hammersland har fått mye ros av det norske kritikerkorps gjennom årene, og ble i en anmeldelse av sitt siste opus sammenlignet med Lennon/McCartney. Selv ville jeg heller peke i retning av Beach Boys; Særlig Popium-skivene er krydret med musikalske (og tekstmessige) referanser til sol og surfing. Ikke minst er låta California fra skiva Camp et skoleeksempel på solskinnspop så paradoksalt nok skrevet i den regntunge byen i vest.

John Dee var rundt halvfull da jeg kom inn; det var ingen jeg kjente der, så jeg stilte meg på hjørnet av baren og ventet. På Fjasboka hadde bandet meldt at de ville stå på scenen halv ti, men lot det bero en ekstra halvtime for å få inn de siste. Rutinerte konsertgjengere kom luskende inn fra kulda helt fram til oppstarten. Det var sant å si et mere slunkent oppmøte enn jeg hadde trodd; Dog mistenker man at en konsert i midten av uka i starten av julebordsesongen på årets til nå kaldeste natt kan også ha hatt litt med saken å gjøre.

Uansett: klokka ti slentret Pogo på scenen til noe forsiktig jubel. Hammersland så utover salen med et, om ikke motløst, så iallfall et skuffet blikk, før de gikk løs på Kill all the butterflies fra karrierehøjdaren Crash. Jeg må innrømme at det var litt lite trøkk i starten, og bandet tente ikke med en gang. Litt av ansvaret lå på publikum, men litt må på bandet også; Hammersland bommet på et av refrengene, og det låt direkte surt. En konsert er som kjent en gi-og-ta-situasjon, og det må være noe demotiverende når store deler av publikum velger å holde seg bak, eller til og med å sitte. «Det er plass her foran» forsøkte Hammersland, og noen av oss gikk litt nærmere, men rett foran scenen forble det slunkent. Men publikum var på gli.

Med Jennifer Peach, nok et høydepunkt fra Crash, gikk energinivået opp betraktelig; rockefoten manifesterte seg, og man kunne se kropper begynne å bevege seg i takt med rytmen før refrenget tok fullstendig over. Den nye annengitaristen og keyboardisten begynte på et punkt å danse bak keyboardet, halvironisk dårlige discotrinn som siktet seg inn på en electric slide med sprengt sikring. Det passet ikke helt, men det var heller ikke meningen. To låter senere grabbet han en kubjelle, og alt falt på plass. Etter låta ropte selvfølgelig noen «More cowbell» etsteds bakfra, Christopher Walken kanalisert på Bergens-engelsk, og publikum humret i kor.

Bandet var på oppadstigende kurve nå, og den herlige eimen av samspilthet og elektrisitet bredte om seg. Swoon blåste nesten dørene av hengslene, med Viggo Krügers gitar som brekkjern, muskuløs og seig. De nye låtene kom innimellom de gamle, og fra et livemessig ståsted låt de bra, om enn litt på siden; Det er som om Hammersland forsøkte å manifestere Pure, den tredje, mer «rocka» skiva, en pussig sak som forsåvidt ikke passer så godt inn i helheten, da han skrev de nye. Samtidig er det uanstrengt melodiøst, og fikk jevnt over bra respons. Den entusiastiske, om beherskete hoiingen ble stadig mer høylydt, og da Hammersland, henslengt over mikken, ropte «Hører ikke» med et stort glis, runger jubelen i salen såpass at selv den påtatt blasérte bandstjernen gliser bredt, i full visshet om at bandet nå har full kontroll.

Konserten var ferdig litt etter en time; Det føltes altfor snaut, men som de sier på engelsk: «Good things come in small packages». Ute lå byen fortsatt i barfrostens favntak, men en liten stund fikk man smake på sommeren.

Author

Posted

Det er et deilig avbrekk med grådige og arrogante vampyrer som tar glede i å leke med maten sin, fremfor de følsomme emo-dottene som helst vil samle glansbilder og male tåneglene. Det er dessverre ikke nok til å redde Abraham Lincoln: Vampire Hunter fra det middelmådige.

Konseptet går ikke stort dypere enn tittelen: Abraham Lincoln var vampyrjeger på fritiden, og borgerkrigen var i like stor grad en krig mot vampyrene som et forsøk på å holde unionen sammen. Hovedbolken av filmen vies dog Lincolns fortid som student, beiler og vampyrjeger.

Absolutt artig, men utover tidvis skuffende CGI-effekter, er hovedproblemet at filmen ikke drar det langt nok. Den tar seg selv altfor alvorlig, og hadde paradoksalt vært morsommere om vi hadde sett mer av hverdagen. Et outrert konsept blir som oftest morsommere når det dagligdagse likestilles med galskapen. (Kroneksemplene er Shaun of the Dead og Hot Fuzz). Vi ser tilløp til dette i et par scener, og det er her filmens potensiale viser seg.

Regissør Timur Bekmambetov (Night Watch, Day Watch og Wanted) er forøvrig veldig glad i slow-motion; hvert eneste øksehogg og slag sakkes ned for å maksimere effekten. Dessverre er dette ikke bare slitsomt i lengden, men det ødelegger også 3D-opplevelsen til en viss grad: vi synes det ble endel rot i bildet når det virkelig dro til, og tidvis var det direkte vanskelig å følge med på hva som skjedde.

Lydmessig er det vanskelig å bedømme, da Colosseum 2 på sin beste dag ikke er i nærheten av den standarden vi og våre lesere forventer. Vi får se når Blu-rayen kommer.

Benjamin Walker (Flags of our fathers) er bra som Lincoln, og Rufus Sewell viser seg nok en gang mer overbevisende som bad guy enn førsteelsker. Lincolns kone spilles av Mary Elisabth Winstead (Scott Pilgrim og The Thing: Møkkaversjonen), og hans mystiske mentor av Dominic Cooper.

Abraham Lincoln: Vampire Hunter er en grei tidtrøyte, men skuffer fordi den kunne vært så mye bedre. Det er godt håndverk både foran og bak kamera, men filosofien «Hei, hadde det ikke vært kult om … ?» holder ikke i lengden. Det er ekstra synd når potensialet var såpass stort som her.

Karakter: 3 (til nød 4 i hjemmekino med pils og venner)

(Opprinnelig skrevet for magasinet Watt.)

Author

Posted
Comments 1

What do you want to do next?

  • Write a new article? Let your creativity flow!
  • Change this site’s name, slogan or select a different article URL style? Check and modify your preferences.
  • Edit or delete this article? Your articles list is the place to start.
  • Upload images or files to accompany your articles?
  • Learn Textile, the markup generator included with Textpattern? You can try it in the Textile sandbox.
    • If you want to learn more, you can refer to an extensive Textile manual.
  • Be guided through your Textpattern first steps by completing some tasks?
  • Study the Textpattern Semantic Model?
  • Add one or more additional users, or extend Textpattern’s capabilities with plugins from the Textpattern plugin directory?
  • Dive in and learn by doing? Please note:
    • When you write an article you assign it to a section of your site.
    • Sections use a page template and a style to define how site content appears in a browser.
    • Page templates typically use HTML and Textpattern tags (like this: <txp:article />) to build the output code.
    • Some Textpattern tags use forms, reusable building blocks that provide extensive control and customization over your site construction.
    • Pages, styles and forms can be packaged into themes and assigned to one or more sections.

Textpattern tags, their attributes and values are explained within the Textpattern User Documentation, where you will also find valuable examples, advice and tutorials.

There’s also a group of friendly, helpful Textpattern users and administrators at the Textpattern support forum.

Additional language translations and corrections are welcomed. Please visit Textpattern language translations for further details.

This is an example article included with Textpattern to demonstrate some of the first steps you can undertake. An example comment is associated with this article. The article and comment can be safely deleted using the articles and comments lists.

Author
Categories Hope for the future, Meaningful labor