Posted

Julen er for de fleste en tid for familien, så det er følgelig ikke langt mellom barnefilmene. Det er dog mange som ikke er så interessert i Reisen til Julestjernen, så her følger en liste over julefilmer som gjør seg meget godt i hjemmekinoen.

Tekst: Christian von Schack (christian@hl-media.no)

Die Hard

Die Hard, eller Operasjon skyskraper, er regnet som en av tidenes beste actionfilmer. Det er ikke rart; filmen kombinerer fantastiske skuespillerprestasjoner, et spennende og intelligent manus og stram regi. Run DMCs Christmas in Hollis var også første møte med rap for noen av oss. Die Hard-serien har etter hvert vokst seg riktig så stor, og for det meste underholdende, men har aldri toppet originalen.

It’s a wonderful Life

Denne har blitt en klisjé i USA, deres versjon av Grevinnen og hovmesteren, men her hjemme kan vi nyte den på egne premisser. James Stewart spiller en mann på randen av selvmord, men i det han skal ta livet av seg, og det på selveste julaften, ser han en mann som roper på hjelp i elven…

Dødelig våpen

Året før Die Hard sprengte jula, var det Dødelig våpen-serien som først ga oss en smak av sur og blyfylt jul i Los Angeles. Serien om Riggs og Murtaugh har med årene vokst seg lang som hockey-sveisen til Mel Gibson, men det var her det startet. Gibson ble stjerne etter rollen som den skadeskutte Riggs, og når han til slutt blir invitert inn i varmen hos familien Murtaugh, kommer julestemningen for fullt uten at det henfaller til sentimentalitet.

A Nightmare Before Christmas

Tim Burton designet og produserte denne dukkefilmen der Halloween-folket kupper julen. Det går selvfølgelig ikke helt etter planen, men kanskje det blir jul allikevel? Et knippe flotte sanger og fantastiske animasjoner gjør dette til et topp eventyr for både stor og ikke-altfor-liten.

Kiss Kiss, Bang Bang

Shane Black, som skrev manus til Dødelig våpen, bega seg tilbake til et juledekorert Los Angeles for regidebuten Kiss Kiss, Bang Bang. Filmen er en neo-noir med kjappe replikker og lyssky personer og femme fatales rundt hvert hjørne. Robert Downey Jr har hovedrollen som den lett forvirrede helten, men Val Kilmer stjeler nesten filmen i sin birolle. (Vennskapet som oppsto mellom Downey Jr og Black førte forøvrig til at sistnevnte fikk regien for Iron Man 3.)

Joyeux Noël

I første verdenskrig inngikk de to sidene våpenhvile på første juledag ved flere stillinger. Denne velspilte filmen er en dramatisering rundt disse hendelsene, og viser absurditeten av krigen på en rørende, men ikke overbærende, måte. (Daniel Brühl og Diane Kruger ble forøvrig gjenforent i Inglourious Basterds.)

Rare Exports

Finland og Norge har lenge kranglet om hvor nissen egentlig hører hjemme, men finnene skjøt seg kanskje i foten med Rare Exports, iallfall hva den snille nissen angår. Filmen er et skråblikk på hvordan nissemyten egentlig oppsto, og er for julen hva Død Snø er for påskeferie. På rollelista finner vi vår egen Elling, Per Christian Ellefsen.

Love, Actually

Dette er en «feelgood»-film uten like, og har allerede rukket å bli fast juleinventar hos mange. Det er en antologi-film med mange overlappende tråder, og det sukkersøte balanseres av mørke undertoner. Í hovedrollene: (nesten) alt som kan krype og gå av britiske skuespillere.

Gremlins

Takket være en noe uvanlig julegave blir julefeiringen i en idyllisk småby til et kaos uten like. Forfatteren Harlan Ellison kalte den med rette «The Muppet Chainsaw Massacre» – Gremlins skremte vettet av oss som var små på åttitallet, og gjorde oss også meget skeptiske til mikrobølgeovner. I voksen alder er det dog ganske tydelig at filmen er nært beslektet med Looney Tunes-universet til Tex Avery.

A Christmas Carol

Charles Dickens’ klassiske julefortelling har blitt filmet utallige ganger, og flere er å anbefale: A Christmas Carol fra 1951, der Alastair Sim spiller Scrooge; moderniseringen Scrooged med Bill Murray fra 1988; den animerte versjonen fra 2009, der Jim Carrey supplerer stemmen til Scrooge; The Muppet Christmas Carol fra 1992, der Michael Caine spiller den gamle grinebiteren. For ren hjemmekinoopplevelse er det dog den animerte 2009-versjonen for alle penga.

The Hudsucker Proxy

Coen-brødrene så tilbake til 30-tallets screwball-komedier, og resultatet ble et absurd tilsvar på denne sjangeren. Filmen er en ellevill komedie med oppfinnere, revolverjournalister, engler og demoner og masse absurd humor. Den ble underlig nok ganske dårlig mottatt da den kom, men har fått en velfortjent renessanse. Se den gjerne sammen med It’s a Wonderful Life.

Polarekspressen

Robert Zemeckis har laget flere motion-cap-filmer, deriblant Polarekspressen. Her møter vi en liten gutt som tviler på at julenissen finnes. Da stopper det et tog rett utenfor, og det skal selvfølgelig nordover. Dette er flott håndverk og noe både store som små kan sette pris på. Tom hanks har stemmen som konduktøren. Om du ser den i hjemmekinoen: Husk bass!

Author

Posted

Det var en drabelig konsertkveld i hovedstaden igår; popikonet Madonna voguet på Telenor Arena, hip-hop legenden Ice Cube var straight outta Sentrum Scene, og på Rockefeller var The Presidents of the United States of America på statsbesøk.

The Presidents of the United States of America er et pop-punk band fra Seattle, og på midten av 90-tallet skjente de inn fra siden uten andre ønsker enn å underholde, og utgjorde følgelig et deilig brudd med grunge-tristessen vi ellers fikk servert fra Seattle-traktene.

Oppmøtet på Rockefeller var noe slunkent, og publikum hadde kun første etasje til disposisjon. Det stoppet derimot ikke The Presidents fra å gi full gass. Trioen spilte et knippe låter fra sitt siste album fra 2008, før de gjøv løs på hovedattraksjonen, nemlig debutskiva i sin helhet, fra (side) A til B, før de igjen henga seg til nyere låter, samt en og annen B-side.

Publikum bet godt fra seg, trass i at de var litt fåtallige; noe annet hadde også vært utilgivelig, med tanke på energien fra scenen. At dynamoene i bandet er nærmere 50 enn 40 var litt vanskelig å tro; spillegleden og splitthoppene var det uansett lite å si på. Stemningen var høy fra første stund, og etter et knippe låter ble energien til slutt forløst med Lump, da pogoingen endelig etablerte seg på bakkeplan.

Tre karer kan lage mye lyd når man har energi, evner og oppfinnsomhet på sin side. Watt storkoste seg med resten av publikum, og etter altfor knappe 90 minutter fikk vi en siste trøkk seksten med da bandet dro til med 80-talls-klassikeren Video Killed The Radio Star før lysene kom på.

Det er kanskje ikke musikk man bruker når man skal kjøre demo i hjemmekinoen, dette her, men skal man ha en fest skal det vanskelig gjøres å ikke heve stemningen mangfoldige hakk ved å sette på The Presidents of the United States of America.

Vi krysser fingrene for nytt statsbesøk om ikke altfor lenge, og kan bare si «Hail to the chiefs!»

(Opprinnelig skrevet for magasinet Watt.)

Author

Posted

Det har haglet med lovord om Guardians of the Galaxy allerede, og Watt kommer ikke til vike merkbart fra dette: Marvels andre storsatsning i år har både glimt i øyet og action nok for de fleste. Visuelt er det storslått og svært imponerende, men selv om vi reiser mellom stjernene, mister vi aldri syne av individene. Her snakker vi altså om romopera med stor R.

Kort fortalt handler det om en liten gruppe slyngler med forskjellige motivasjoner og bakgrunner, som alle – på dypet – har hjerter av gull. De ender opp med å slå seg sammen for å forhindre Ronan the Destroyer Accuser å tilintegjøre planeten McGuffin Xandar. Ikke hverdagskost, men det er ikke alle team som kan skilte med bazooka-væpnede vaskebjørner og vandrende trær heller.

Guardians of the Galaxy er en noe mer obskur tittel enn Captain America eller The Avengers, men dette kommer filmen til gode; vi har allerede vært på mange besøk i Marvels univers, og det er trivelig med et par nye ansikt og ikke fullt så opptråkkede stier. All ros til regissør og manusforfatter James Gunn som klarer å dra seeren med seg fra første scene.

Ikke for det: Rollelisten er et overflødighetshorn av talent, med Oscar-vinner Benicio Del Toro, samt 5 andre Oscar-nominerte skuespillere: Josh Brolin, Glenn Close, Bradley Cooper, Djimon Hounsou og John C Reilly. Ellers finner vi Vin Diesel, Zoe Saldana (blåmålt i Avatar, for anledningen grønn), Lee «Thranduil» Pace og Karen Gillan fra den evigvarende Doctor Who. Sjefen sjøl, StarLord, spilles av den her til lands noe ukjente Chris Pratt, som supplerte hovedstemmen i Lego®-filmen.

Det hjelper nok litt å ha sett et par av de andre Marvel-filmene, om bare for å humre litt ekstra over innsider-vitsene, men det er på ingen måte nødvendig, for filmen står meget støtt på egne ben. Vi kan ikke si annet enn at Guardians of the Galaxy er et særdeles underholdende actioneventyr for både store og små. Vi gleder oss svært til å se den igjen i hjemmekinoen, og krysser fingrene for at Marvel gjør en god jobb med BD-utgaven.

Author

Posted

ockefeller, 11.12.09

Jeg har ikke kjent til Regina Spektor så veldig lenge. Bekjentskapet startet først i fjor, da hun sang en duett med Ben Folds på det som var hans beste singel på lenge, You Don’t Know Me. Litt etter nevnte jeg henne tilfeldig for en venninne som prompte lånte meg et par av platene hennes. Selv om jeg i de senere år ikke har fulgt altfor nøye med på hva som skjer på musikkfronten, var det likevel en overraskelse at hun hadde gått meg så fullstendig forbi som hun hadde, da særlig med tre eller fire skiver under beltet, og disse i en sjanger jeg liker. På den annen side var det ikke før i forfjor at jeg først hørte Goodbye, Yellow Brick Road heller, så jeg innrømmer at det finnes et par hull i allmennkunnskapen min.

I år slapp hun den flotte Far, som forøvrig er fullt på høyde med Begin to Hope fra 2006. Disse to utgivelsene kan seg imellom by på noe av den beste popen utgitt i dette tiåret. Far er litt mer streit, med litt mindre hang til musikalske omveier og uvanlige vokalkonstruksjoner. For å ta en sammenligning ut av lufta, er Far litt som deLillos’ Neste sommer, en skive som destillerte et særegent musikalsk utrykk til noe som var håndgripelig for de fleste, uten egentlig å gi slipp på det idiosynkratiske.

Far og Begin to Hope var også de skivene som fikk mest spilletid i løpet av kvelden, med et par spor fra Soviet Kitsch spedd på innimellom. Med seg på scenen hadde hun en trommis og to strykere. Sammen rekonstruerte de innspillingene mer eller mindre perfekt, uten at spontaniteten på noe som helst vis ble borte. Men det må også sies at disse gutta langt ifra var nødvendige; Spektor trakterte flygelet med både rått driv og ømfintlighet, og trengte for så vidt ikke å ha noen av dem i ryggen. (Det virker ikke særlig rart at hun og Ben Folds fant tonen rent musikalsk) Dog er stemmen hennes den virkelige hovedbestanddelen i arsenalet. Hun fløy opp og ned skalaen, og vrengte vokalen fra det myke og intime til det nær hysteriske. Det er sjelden gåsehuden virkelig stritter på konsert i disse dager, men her sto den på tå hev stort sett hele kvelden. (Lydfolka skal også ha ros for at de i det hele tatt holdt følge.)

Konserten var utsolgt, og publikum lot heller ikke jubelen vente på seg. Da hun presenterte Sondre Lerche rett før duetten Hell, No, en låt fra soundtracket til den temmelig dølle Dan in Real Life, gikk stemningen enda et hakk opp. Lerche så nesten forfjamset ut der han sto og så utover et fullstappet Rockefeller, men de to spøkte mellom seg, og hadde en genuin kjemi både personlig og musikalsk.

Utover å ha stålkontroll på det rent musikalske, hadde damen også karisma i bøtter og spann. Hun virket nesten litt sjenert de gangene hun snakket til publikum mellom låtene, men kunne forsvare seg med et særs avvæpnende smil. Sjekket man Twitter-strømmen til gjestene etter konserten, var det heller ikke rent få som var sjarmert i senk, spesielt da hun takket publikum for at de kom og for at de «took good care of our president».

Avslutningsvis skal også innrømmes at det er temmelig deilig ved å være på konsert der den musikalske gleden er like viktig som angstfylt selvutlevering. Sånn sett vil jeg sammenligne Regina Spektor med Laura Nyro; begge skaper på samme måte musikk med både nerve og glede, musikk som er helt og fullt sin egen.

Author

Posted

«First there was darkness. Then came the strangers. They were a race as old as time itself.»

En mann våkner i en ukjent leilighet. Han husker ingenting. En kvinne ligger død. Noen kommer. Dark City har falt litt mellom sprekkene i løpet av årene (meget ufortjent, i undertegnedes oppfatning), men heldigvis har den blitt holdt i live av en trofast tilhengerskare. Kombinasjonen av noir og science fiction var forsåvidt ikke ny; den hadde allerede blitt utforsket i den stadig mer bejublede Blade Runner, men der denne innlemmet fortid og fremtid for å forutsi nåtiden, kaster Dark City blikket tilbake til klassisk noir (tenk Malteserfalken) og låner både atmosfære og visuelle utrykk (i farger, riktignok).

Dark City starter som et krimdrama, men beveger seg kjapt i en helt annen retning. Sjangerleken kan av og til få det til å føles som om det som et sammensurium av flere filmer, men den er ikke direkte uoriginal heller. For eksempel leker den med spørsmålet om hva som er virkelig ett år før The Matrix tok verden med storm.

Uansett: Dark City er først og fremst en vakker film. Regissør Alex Proyas har både øye for detaljer og en forståelse for hvordan effekter bør brukes. I likhet med Guillermo del Toro, skaper han en helhet som føles organisk og ekte. Før Dark City var han kjent for voldseposet The Crow, men der de to møter hverandre i mørket, er Dark City langt mer optimistisk når det kommer til stykket.

Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert kaller dette for en favoritt, og skriver at Dark City er en av filmene som er en ren nytelse å bare oppleve. At den låner litt her og der spiller ingen rolle, og det har han jo helt rett i.

Director’s Cut-versjonen er forøvrig markert bedre enn kinoversjonen. Den omorganiserer og utvider flere scener og resultatet er at filmen flyter langt bedre. Man har også gjort en solid jobb med den nyeste Blu Ray-utgaven. Anbefales!

Author